11–20 magebøyninger

Magebøyninger på det store lerretet

Film har en snarvei for pågangsmot, og magebøyningen er en av dens favorittrekvisitter. Den koster ingenting å sette opp, den leses umiddelbart, og den lar en regissør vise en karakter som bestemmer seg for å endre seg, uten en eneste replikk. Når en film vil at du skal tro at noen blir hardere, sultnere eller farligere, er det ganske stor sjanse for at du får se dem male ut repetisjoner.

Treningsmontasjen er det naturlige hjemmet for dette. «Rocky»-filmene bygde mye av sin identitet på Balboas vilje til å lide, og «Rocky IV» (1985) lener seg tungt på det, og klipper mellom Rockys røffe låvetreninger og Ivan Dragos skinnende maskiner. Budskapet er enkelt og effektivt: rå vilje mot kald teknologi. «Million Dollar Baby» (2004) bruker den samme visuelle grammatikken mer stille, og lar Maggies voksende styrke stå for forvandlingen hennes fra håpefull amatør til ekte bokser.

Militærhistorier setter øvelsen til lignende arbeid. «An Officer and a Gentleman» (1982) fører Zack Mayo gjennom et knallhardt kandidatprogram der den fysiske slitasjen blir smeltedigelen for karakteren hans. «G.I. Jane» (1997) spisser poenget: Demi Moores løytnant O'Neil kjemper seg gjennom brutal trening av SEAL-typen, og hver repetisjon fungerer også som et argument for at hun hører hjemme der.

Komedien elsker magebøyningen av motsatt grunn. Den er i seg selv litt uverdig, med røde ansikter og anstrengte nakker, noe som gjør den perfekt til å punktere forfengelighet. «DodgeBall: A True Underdog Story» (2004) gir Ben Stillers selvopptatte White Goodman et sett av absurde, overdrevne rutiner som avslører hvor hul han er. «The Princess Diaries» (2001) tar det mildere, og bruker Mias klossete kamp i gymtimen til å understreke hvor malplassert hun føler seg i sitt plutselige nye liv.

Så er det magebøyningen som et vindu inn i en karakters hode. «American Psycho» (2000) åpner med Patrick Batemans kliniske morgenrutine, der repetisjonene er flettet inn i en fortellerstemme om produkter og utseende, helt til trening blir bare enda et symptom på tomheten hans. «Fight Club» (1999) bruker hard fysisk trening som en del av karakterenes forsøk på å føle noe ekte igjen.

Superhelt- og actionhistorier holder tradisjonen i live med et snev av eleganse, fra Oliver Queens arbeid i «salmon ladder» i «Arrow» til Lara Crofts seletøy-hengende stunts i «Tomb Raider» (2001). Ingenting av det handler egentlig om magemusklene. På skjermen er magebøyningen et løfte om at karakteren er villig til å gjøre det kjedelige, smertefulle arbeidet, og publikum har lært å lese den slik.